Filmformidlernes innspill til Kulturmeldinga

Dette innlegget holdt jeg på vegne av norske filmformidlere på Innspillsseminar til Kulturmeldinga, som ble avholdt 27. august 2017 på Filmens Hus i Oslo. Innlegget holdt jeg i kraft av å representere nettverket Felles front for filmformidling. Siden jeg representerte mange i andre deler av landet som ikke kunne være tilstede, velger jeg å publisere det her i sin helhet.

******

«Felles front for filmformidling» er et nettverk av representanter for filmklubber, festivaler, uavhengige distributører, cinematekene utenfor Oslo, samt den nye kategorien uavhengige kinoer. Vi er de som brenner for, og lever av, filmformidling. Dette er et felt som har en lei tendens til å bli oversett når penger skal deles ut og vedtak fattes, og derfor har vi slått oss sammen for å kunne snakke med én stemme. Mitt innlegg inneholder bidrag fra alle de forskjellige kategoriene av filmformidlere.

Hvorfor skal man bry seg om filmformidling?

Alle vi som utgjør Felles Front jobber med å bringe kvalitetsfilm til folket. Vi er leddet mellom særlig ikke-kommersielle filmproduksjoner og deres publikum. Vi er de som jobber med å bygge opp en levende filminteresse og filmkultur også utenfor de kommersielle kinosalene. Vi dyrker fram grobunnen for morgendagens filmmiljø. For så enkelt er det: Uten et engasjert publikum med en levende filminteresse, overlever ikke den kunstneriske filmen. Hele landets filmfestivaler, filmklubber, uavhengige distributører, cinemateker og uavhengige kinoer jobber hver eneste dag for å sikre møteplasser for filminteresserte, og å legge til rette for at deres engasjement for filmkunsten lever videre. Slik sikrer vi at Norge vil ha et levende filmmiljø også i de kommende generasjoner.

Continue reading

Advertisements

La oss danse på gentlemanens grav!

Gentlemanen er erklært død, men hva med det misforståtte gentlemansidealet?

I Bergensavisen 18. november skriver Aina Fladset om en mann som ikke lot henne ta det eneste ledige setet på Bybanen kun fordi hun er kvinne. Denne hendelsen får Fladset til å stille spørsmål rundt hva som egentlig har skjedd med den såkalte ridderligheten, før hun på akkurat passe tabloid vis erklærer “den norske gentlemannen” for død. Faen meg på tide, spør du meg. For gentlemen er noe av det verste jeg vet.

For det første, når det gjelder det med å tilby andre seter på offentlig transport: For et par måneder siden var jeg på vei hjem fra jobb, på tuben i London. Jeg gikk nedover midtgangen for å se om det var noe sted å sitte, men det var det selvfølgelig ikke midt i ettermiddagsrushet. En mann omtrent på min egen alder la merke til at jeg saumfarte benkeradene, og reiste seg sporenstreks opp fra sitt sete og sa “her, du ser ut som du trenger det mer enn jeg gjør”. La meg bare love deg at akkurat dét føltes ikke noe bedre enn bare å bli stående…

Men nok om det. For Fladset ble Bybane-hendelsen (er det for tidlig å kalle det Bybane-gate?) som sagt en indikator på at ridderligheten og gentlemans-oppførselen er død en gang for alle. Hadde jeg, for ikke å snakke om alle tidligere generasjoner av feminister, bare visst at det var så lite som skulle til! Da hadde saker og ting fått fart på seg. Det som imidlertid stadig vekk overrasker meg, er at folk syns konseptet gentleman er noe å strebe etter, at det er et ideal som menn bør strekke seg etter og kvinner bør hylle og dyrke fram i mennene rundt seg.

Continue reading

Magda, du bedåre

For noen år tilbake fikk rollegalleriet i Torbjørn Liens tegneserie Kollektivet et nytt tillegg: Mounirs kollega Magda. Magda er gæren etter Mounir, som til vanlig ikke har så stort hell med damene – men det at Magda vil ha han, er visst enda verre enn alternativet. Magda er nemlig langt fra de Ellos-modellene og gasellene som Mounir vanligvis drømmer om; hun er tjukk med små pupper, bruker briller (som Mounir selv) midt i sitt kulerunde ansikt, og begår dødssynden det er for en kvinne å kombinere et “mindre heldig” utseende (i følge Mounir og gutta) med en aktiv seksuell appetitt. Tenk dét!

magda1

Continue reading